For å være skuespiller, må man være tynn.

Dette her er min sannhet. Og det har det blitt fordi jeg så godt som aldri har sett meg selv representert i teateret, på film eller på lerretet. I hvert fall ikke før i voksen alder. Og om det så har vært noen, har de gjerne vært redusert til en stereotypi eller en vits.

Sannheten er at for å være skuespiller, så må man være tynn.

Fordi det er ingen som vil ansette tjukke skuespillere. Rettelse, det er ingen som vil ansette tjukke kvinnelige skuespillere.

Jeg har også rett ut blitt fortalt at dette er et faktum; at for å komme inn på en skuespillerskole så må jeg bli tynn først, og at dette bare er sånn det er. Det er bare å innrette seg først som sist. Læreren min på folkehøgskolen sa nemlig dette til meg i min sluttevaluering da jeg begynte prosessen med å søke om videre utdanning; at jeg måtte slanke meg hvis jeg i det hele tatt skulle ha en sjanse til å komme inn på Teaterhøgskolen. Hun hadde selv gått der og ga uttrykk for å vite hva hun snakket om. Jeg var aldri så opptatt av hvilken utdanning jeg skulle gå, så akkurat det om jeg kom inn der eller ikke var aldri så viktig for meg. Men når jeg heller ikke kom inn på noen av de andre utdanningene jeg søkte, selv om veldig mange av mine klassekamerater gjorde det, ble jeg jo overbevist om at læreren min hadde rett. Det var fordi jeg var tjukk jeg ikke kom inn.

Så da slanka jeg meg. Jeg slanka meg godt og vel over femti kilo, endte opp så spiseforstyrra som jeg aldri før eller siden har vært, med et så forvrengt kroppsbilde at jeg ikke klarte å se meg selv i speilet uten å begynne å hylgrine – men på en annen side; jeg kom inn på en skole! Ikke på langt nær den gjeveste, men en skuespillerskole åkkesom.

Men kom jeg inn fordi jeg fortjente det mer nå? Hadde jeg forberedt meg mer og jobbet hardere denne gangen? Eller var det fordi jeg nå veide tosifret og fikk på meg ”vanlige” klær? Ble jeg plutselig oppfattet som dyktigere enn før bare fordi jeg var tynnere? Var det faktisk sånn at det jeg hadde å melde nå plutselig ble oppfattet som interessant, bare fordi innpakningen min var lettere å svelge? Eller var det bare tilfeldig?

Uansett. Etter tre turbulente år med studier og graving i egen bagasje, så var jeg igjen like tjukk som før, kanskje til og med enda litt tjukkere. Jeg hadde det ikke noe bra med meg selv, alt jeg hadde var faget mitt som jeg var så dedikert til og opptatt av å gjøre godt. Og det gjorde jeg også. Jeg var skikkelig god, selv om selvfølelsen min som menneske riktignok var elendig. Men så etter en god runde med en morsom og velspilt rolle i eksamensforestillingen min, får jeg likevel igjen trøkt denne ”sannheten” nedover hodet på meg. Sannheten om at jeg ikke hører hjemme her. For igjen er det tid for sluttevaluering, denne gangen med regissøren på eksamensforestillingen. Hun råder meg faktisk til å slutte helt som skuespiller, for å bli regissør i stedet. Hun mener at jeg må innså det uunngåelige som er at jeg mest sannsynlig aldri kommer til å få jobb – fordi jeg er en tjukk dame.

Men jeg har ikke gitt meg som skuespiller. Og jeg får jobb. Innimellom. Riktignok aldri i teateret. En sjelden gang i film og tv. Men rollene jeg får er som regel veldig små og de er gjerne redusert til en slags funksjon, mer enn at de får lov til å være fullstendige mennesker. Og med fullstendige mennesker så mener jeg karakterer med hud og hår og ekte følelser, med komplekse relasjoner, intime og erotiske erfaringer og store og små tanker og ideer. Rollene jeg blir tildelt har som regel ikke navn, men heter for eksempel ”sykepleier 2” eller ”fengselsbetjent”. Som oftest er de der for å spille opp en annen karakter, eller for å sabotere for dem. Og det er greit det. Jeg er innforstått med at det er mange om beinet og at jeg må ”pay my dues”, men elefanten i rommet er vel den at det er noe i dette her? At sannheten min ikke er så langt unna den faktiske sannheten.

Sett i retrospekt så ser jeg jo at det disse damene prøvde å gjøre, altså læreren min og regissøren på eksamen, det var å skjerme meg.  Beskytte meg eller forberede meg på hvor vanskelig det kom til å bli i denne bransjen som tjukk. Og jeg er dessverre vant til dette. Undertrykkelse forkledd som omsorg. For det de egentlig ender opp med å gjøre er jo å være delaktige i å holde oppe skadelige anti-feministiske strukturer og med det være med på å ivareta et hierarki hvor såkalte ”stygge damer” havner nederst på rangstigen.

Og jeg skjønner greia. Det er ikke rart at dette er sannheten i vår bransje, når sannheten i det virkelige liv er at verden helst skulle vært foruten oss. Å være tjukk er noe av det mest skammelige som finnes, men faktum er at vi finnes. Tjukke mennesker finnes overalt. Og det å være tjukk som kvinne er ekstra belastende, for det å ha et skjønt ytre som kvinne er fortsatt beste kapital i vårt jævla skrudde drittsamfunn, og dette gjenspeiles selvfølgelig i vår bransje og i rollene og historiene som blir valgt ut og fortalt. Men tenk hvilke muligheter som finnes der ute! Tenk på alle de spennende menneskene vi går glipp av! Alle erfaringene og historiene, alle mulighetene for gjenkjennelse, alle mulighetene for å påvirke og være med på å endre skadelige og utgåtte samfunnsstrukturer! Mulighetene for å endre hvordan vi ser på mennesker som er annerledes enn oss selv.

Hvorfor insisterer vi på å kun portrettere en brøkdel av befolkningen og med det ekskludere alle dem som på et eller annet vis viker fra den uoppnåelige ”normen”? Hvorfor kan ikke mennesker som ser ut som meg få lov til å ta plass i film, tv og teater? Hvorfor er ikke våre perspektiver og historier interessante, når det er så mange der ute som hadde fått se seg selv i oss om vi hadde fått lov til å ta mer plass? Hvorfor snakker vi om å speile samfunnet når det er et så homogent rollegalleri vi gjentatt tilbyr vårt publikum?

I fjor skrev jeg min første bok, TJUKK – føkk skammen!. I arbeidet med den boka ble det etter hvert tydelig for meg at det er samfunnsstrukturene som ekskluderer de som er annerledes, og den påfølgende voldsomme skammen vi kjenner på som følge av å bli ekskludert og dømt, som er det reelle problemet. Jeg tror derfor at det å føle seg representert og sett og forstått gjennom kunsten kan ha alt å si. For gjennom å introdusere befolkningen for sterke, komplekse, rare og spennende karakterer i alle mulige kropper, farger og former tror jeg faktisk vi kan gjøre livsviktig arbeid. Og selv om vi er et lite land og en liten bransje så skal vi ikke kimse av hvilken påvirkningskraft kulturen og kunsten har på resten av samfunnet.

Det at jeg er tjukk og har en stor fysikk bør ikke være en begrensning for meg som skuespiller, MEN EN STYRKE! Jeg har perspektiver som veldig mange andre innenfor vårt yrke ikke har. Og jeg har en fysikk som gjør at jeg skiller meg ut og derfor kan tilby noe forfriskende og nytt. Jeg er stor og sterk og full av faen! Og jeg er et helt og fullverdig menneske, som fortjener å bli tatt på alvor. På lik linje med alle andre.

Sannheten er at for å være skuespiller, så må man være tynn.

Dette er fortsatt en sannhet i vår bransje, men jeg har bestemt meg for at den ikke lenger er min. Framover skal jeg i stedet jobbe og slite for å rive ned de ødeleggende strukturene rundt meg, og jeg håper at jeg ikke står alene i kampen.

Skrevet av: Marit Røste, skuespiller og forfatter

Fotograf: Erika Hebbert