Kven og kva er kven, og kven er eg da?

En novemberkveld i 2021 sitter fire kunstnere rundt et bord i Helsinki. De diskuterer utviklingen av prosjektet de startet i 2018. De enes om ni pilarer prosjektet skal hvile på, og skriver dem ned på en stjålet tøyserviett. Prosjektet er Kvääniteaateri. Tøyservietten blir deres manifest.

I 2023 blir teateret en stiftelse på samme dag som de har premiere på sin første forestilling, og bare ett år senere, i 2024, kommer de med på statsbudsjettet. Kvääniteatteri har tatt arbeidshanskene på: De blir en etablert nasjonal teaterinstitusjon, de har flere urpremierer på egenskrevne stykker og de står i flere multinasjonale samarbeid. Når Sannhet-og forsoningskommisjonens knusende rapport om konsekvensene fornorskingsprosessene har hatt på kvensk og samisk språk og kultur kommer i 2023, initierer Kvääniteatteri aksjonen «Norge lytter»: Fra hovedscenen på Nationaltheatret blir den 800 sider lange rapporten lest opp i en 37 timer lang direktesending på NRK.

8. mars i år, på kvinnedagen, skrev de også like godt teaterhistorie, med Norges første teaterstykke som spilles i sin helhet på kvensk; «Sallikaa lasten tulla minun tykö – La de små barn komme til meg». Fra scenen gir skuespiller og manusforfatter Inger Birkelund et eksistensielt vitnesbyrd, basert på hennes egne opplevelser med det å vokse opp i og bryte ut av et kristenfundamentalistisk samfunn i en liten bygd i Nord-Troms.

Men Kväaniteatteri hviler ikke i medvinden. Våren 2025 går de bredt ut for å øke sitt kontaktnettverk, og arrangerer åpne workshops i samarbeid med Norsk Skuespillersenter, hvor alle som har tilknytning til eller interesse for det kvenske, er velkommen til en todagers sammenkomst med utforskning av ulike kvenske uttrykk.

Og her deltar jeg selv, i en slags tredelt kapasitet: som skuespiller i etableringsfasen på jakt etter kontakter og faglig påfyll, som nordnorsk kretsleder i NSF og som person med kvensk bakgrunn. På det sistnevnte punktet føler jeg meg litt «tynn». Jeg har vokst opp i Hedmark, og ble rundt 20-års alderen introdusert for «kvenbegrepet» gjennom min bestemor som kom fra Nordreisa. Men jeg har jeg aldri satt meg inn i hva det egentlig betyr. Og det gjør at jeg går litt stille i dørene når jeg kommer hit, under tanken: Er jeg egentlig kvensk nok til å være her?

Teatersjef Frank Jørstad åpner kalaset med å fortelle om bakgrunnen for Kväaniteatteri og at de i prosessen med å rekruttere nye ansikter, ønsket å gå bort fra den klassiske auditionmodellen. At målet er å ikke bare rekruttere, men også å vekke interesse og spre kunnskap, og at de da lærer mer av å bli kjent med folk og undersøke hva man kan få til sammen, enn av å se dem lese monologer i tre minutter. En lettelse for mange av oss.

Deltagerne er ca. tretti i antallet og er en blanding av musikere, dansere, skuespillere og noen helt uten scenekunstbakgrunn, men som av ulike årsaker ønsker å lære mer om det kvenske. Her er nordmenn, finner og svensker. Noen uten kvensk tilknytning, andre har vokst opp som kvener. Men de fleste har, som meg, bare en anelse om at de «har noe kvensk baki der et sted». Jørstad understreker tidlig at de ikke er opptatt av rett og feil tilknytning og spøker med at de ikke kommer til å kreve blodprøver underveis.

Etter en spennende historietime om kvensk opphav og kultur, om definisjoner av etniske grupper, om kunstens definisjonsmakt i kultur- og identitetsspørsmål og om fornorskingspolitikk, gjør vi en felles høytlesning av det første teaterstykket Kvääniteatteri satte opp; «Näkymätön Kansa – Det usynlige folket», skrevet av Frank Jørstad og Teodor Janson. Jørstad har selv flerkulturell bakgrunn, og teaterets første forestilling handler om utfordringer med å navigere mellom å være både samisk, kvensk og norsk, og om hvilke identitetshatter man skal ha på seg når, og hva som skjer når hattene ikke alltid passer helt på hodet eller kommer i konflikt med hverandre.

Men bare for ordens skyld: Kvener/norskfinner er en av de fem nasjonale minoritetene i Norge og forbindes ofte med nordlige deler av Norge, Sverige og Finland. Kvener, som ikke må forveksles med samer, har sitt eget språk og kultur, men ble i likhet med samene utsatt for systematiske fornorskingsprosesser fra ca. 1850-1960, som forårsaket enorme tap i kvensk språk og kulturelt identitetsgrunnlag. Vi spoler frem til i dag. Staten har innrømmet sitt overgrep og bedt om unnskyldning. Men skaden har skjedd. Det tapte samiske og kvenske kan ikke gjenopprettes til sin opprinnelige tilstand. Nå pågår arbeidet med å ivareta det som er igjen. I 2024 åpnet det Samiske Nasjonalteateret Beaivváš sitt første egne teaterhus i Kautokeino.

Mange vet ikke at de er kvenske

Kunnskapen om kvensk kultur fremstår derfor litt ullen. Men det gjelder faktisk ikke bare søringer, og det er en liten lettelse for meg, her jeg sitter og lytter. Dette gjelder også kvener selv, viser det seg, både de med sterk tilknytning, og oss andre. Og det er nettopp det som er poenget i «Det usynlige folket». Fornorskingspolitikken etterlot seg flere generasjoner som ikke ville innrømme at de var kvenske, noe som betyr at svært mange unge i dag ikke er klar over at de har kvensk bakgrunn. Det er i det hele tatt ikke så mange som kan si helt sikkert hva som er kvensk. De fleste vet jo ikke selv at de er det.

Og her kommer vi inn på selve essensen i både workshopen og Kvääniteatteris ståsted og utfordring: Hvem er kvener? Hva er kvensk?

I refleksjonsrunden etter opplesningen blir det klart for meg at jeg slett ikke er alene om å tvile på om jeg er «kvensk nok». Følelsen av å trenge seg på i et selskap man ikke helt hører til i, har blitt erstattet med følelsen av aksept og tilhørighet, følelser mange av oss aldri har turt å knytte til det kvenske i frykt for å ikke oppfylle en masse innbilte kriterier. Det er store emosjoner i sving hos fler av oss. Rommet åpnes helt. Det er overveldende. Også for meg. Det deles av personlige erfaringer, opplevelser, sorg og skam over egen uvitenhet, om håp og forventning.

Men det dukker også opp en del spørsmål. Alvorlige spørsmål. Jørstad svarer godt på dem alle og på refleksjoner som kommer, men han er aldri bastant, men fremstår tvert imot ydmyk over det enorme ansvaret han som teatersjef har påtatt seg. Han trekker frem «selvdefineringsprinsippet» som et viktig premiss; at enhver står fritt til å definere hvilken etnisk gruppe man tilhører, som igjen også åpner for at hvem som helst kan være med og bestemme hva en kultur er.

Men hvis ingen vet hvordan kulturen egentlig er og hvem som helst kan definere hva som er sin kultur, blir ikke da arbeidet med å gjenopplive eller definere en tapt kultur det rene mareritt?

«Om man ber folk lukke øynene og se for seg en same, så får du mange svar. Men hvis du ber folk se for seg en kven? Ingenting. Og det er der vi må starte.»

– Frank Jørstad

Som sjef for et minoritetsteater, er Jørstad klar over definisjonsmakten han har. Og det tar han ikke lett på. Han mener at det er nettopp dette Kvääniteatteri skal gjøre: åpne opp for undring rundt hva det kan være men ikke nødvendigvis gi konkrete svar. At det er også et spørsmål om hva som var kvensk før, og bruke det man vet fra gamle kilder, men også om hva kvensk kultur kan være i dag. – Og den utforskningen skal være åpen for alle, sier Jørstad.

Frank Jørstad er skuespiller i bunn, men har jobbet som både regissør og nå altså som teatersjef. Engasjementet for minoritetskultur og identitetsbygging, får hele mannen til å boble. -Vi må bygge kvenske institusjoner som tar ansvar for kulturbygging, slik at ikke ansvaret med å være kulturbærer havner på enkeltpersoner. Vi jobber også med å rekruttere unge inn i miljøet. Vi har kvensk barneteater i Nordreisa og sørger i samarbeid med HATS og DUS for at både barn og unge får et tilbud. Vi har også startet arbeidet med å opprette en kvensk dramalinje på den videregående skolen på Storslett i Nordreisa og en toårig minoritetsmaster på Kunsthøgskolen i Oslo.

Om motivasjonen for å drive med kvensk kulturoppbygging sier Jørstad: Dette teateret er ikke for meg. Det er for de som kommer etter. Kulturen er jo skadet, men et teater eller institusjon trenger ikke å ha eksistert i så mange år før yngre generasjoner tror at det alltid har vært der, og alle får et forhold til det. Jørstad er tydelig på at de kvenske selv må ta ansvar for oppbyggingen av sin kultur, men også at de er helt avhengig av drahjelp fra eldre og sterkere søsken. Derfor har de også ordnet det slik at de har alle sine premierer på Nationaltheatret. – Hadde det ikke vært for fornorskingspolitikken, så hadde det jo ikke vært noe behov for et kventeater eller samisk teater. Da hadde de store teatrene allerede spilt på samisk og kvensk hele tiden.

Jørstad mener også at det må åpnes for å redefinere noen viktige kulturbegreper: For det er også en skjevhet i hva det vil si å være norsk. Der må de store institusjonene også ta sitt ansvar og gjenopprette et riktig narrativ om hva som er det norske, som i større grad representerer virkeligheten. De store institusjonene må stille seg spørsmålet: Hva vil det si å være en nasjonal kunstinstitusjon? Vi må få en ny selvforståelse av hva det vil si å være norsk. Narrativet vi har i dag må utfordres. For den norske stat er også kvensk, understreker Jørstad.

Identitet og tilhørighet gjennom kunsten

På dag to lager vi en devised forestilling basert på tiltakene Stortinget foreslår for å bøte på skaden etter fornorskingsprosessene. Så spiller vi en komplett og knallstilig forestilling med hverandre som publikum, etter å ha brukt bare en time på å lage den. Det river. Latteren runger, men grunntonen er øredøvende. Dette er ramme alvor.

Jeg elsker å gå på workshops. Jeg kommer alltid hjem som et nytt menneske. Men denne gangen er utbyttet større. I mitt første møte med Kvääniteatteri har jeg ikke bare fått faglig påfyll og skuespillertrening. Jeg fikk bli bedre kjent med deler av kretsen jeg som tillitsvalgt skal representere. Jeg fikk også tilført farge til bildet av slektshistorien min. Jeg fikk litt av svaret på et spørsmål det er for sent å stille bestemor. Det som for meg bare var et begrep, har nå blitt et helt landskap av mennesker og historier som kom før meg. Som har vært med å forme den jeg er i dag helt uten at jeg visste det. Jeg fikk oppleve å høre til. Og det helt gratis!

Kvääniteatteri holder tilsvarende workshop i Tromsø, også da i samarbeid med skuespillersenteret, 29.-30. april. Det er gratis å delta og åpent for alle. Forestillingen «Sallikaa lasten tulla minun tykö – La de små barn komme til meg» skal også ut på veien, og jeg anbefaler alle å se den dersom de får muligheten.

Kvääniteatteri er fortsatt bare i sin spede begynnelse, men har allerede blitt en sterk markør i det kvenske. Et av de sterkeste behovene for alle mennesker er følelsen av tilhørighet. For noen er det enkelt. For andre blir det noe man leter og lengter etter hele livet. Det er tydelig at Kvääniteatteri er mer opptatt av å undersøke hva som kan være kvensk, enn hvem som er det. Og slik tilbyr de også tilhørighet for den som vil ha det. Og hvilken vakrere gave kan et teater egentlig gi?

Takk, Kvääniteatteri. Takk, Frank. 

Og til alle som føler seg bundet til det kvenske: Hyvvää kvääninskansan päivää!