Trygghet, mangfold, inkludering og svette.

Da jeg tiltrådte som nestleder i juni 2024, ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å ha «Trygghet, mangfold og inkludering» som fokusområde. Min første reaksjon var iver, men den gikk raskt over i lett ubehag og skepsis. Ikke fordi dette ikke er ting jeg brenner for – for det er det. Om jeg ser tilbake på det jeg har drevet med av aktivistisk og til dels politisk arbeid ved siden av skuespillerkarrieren min, er det omtrent utelukkende denne typen problemstillinger jeg har engasjert meg i, jobba med og blitt rasende av. Nei, skepsisen kom på grunn av ett ord: mangfold.

Jeg satt og svetta på kontoret til daglig leder, mens jeg prøvde å finne en god måte å forklare hvorfor nettopp dét ordet gjorde meg, ja, svett. Den ene grunnen er veldig åpenbar: jeg er kritthvit, rotnorsk, klassisk kulturmiddelklasse og født innafor ring 2 med foreldre som jobber i omtrent samme bransje som meg. Kort sagt: min bakgrunn og mitt utseende har gitt meg det enorme privilegiet at de rommene man beveger seg i som skuespiller stort sett alltid har ligna på rom og sammenhenger jeg har oppholdt meg i siden jeg ble født, og de har til stor del vært fulle av mennesker som er veldig like meg selv. Jeg tilhører majoriteten i rommet, både erfarings- og bakgrunnsmessig. Om jeg blir kvotert til noe, er det i så fall på bakgrunn av kjønnet mitt – og den opplevelsen deler jeg med femti prosent av befolkninga. Selvfølgelig er ikke dette til hinder for at man både kan og bør engasjere seg i arbeidet med å gjøre arbeidsvilkårene for kunsten vår både åpnere, tryggere og faktisk representative for samfunnet vi tross alt skal speile, men allikevel: uansett hvor mye jeg leser og lærer vil jeg alltid ha blindsoner. Det er den ene, helt personlig nervøse grunnen. Den andre, og kanskje viktigste, er ordet mangfold i seg selv. Jeg skal forklare hvorfor.

Altfor ofte opplever jeg at mangfoldsbegrepet i kulturpolitisk sammenheng kan bli et slags sekkebegrep. Det betyr alt og ingenting samtidig, og til slutt koker det ned til et 1:1-spørsmål om representasjon, der man mer sjekker av mangfoldsboksen på en liste enn å utføre faktisk, velfundert endringsarbeid. Jeg ble, der på kontoret, rett og slett livredd for at jeg nå – som jeg plutselig hadde fått bittelitt makt – skulle være med på å opprettholde det jeg noen ganger har opplevd som en symboldiskurs der ordet mangfold nesten har mista noen konkret mening.

Ved flere anledninger før jeg ble valgt til nestleder i NSF, har jeg sittet i sammenhenger der man skal bestemme, planlegge eller utføre noe viktig som handler om scenekunst og skuespillerfaget, hvor et direktiv har vært «husk å tenke på mangfold». Det er jo superfint, det. Men hva hjelper det, om rommene der det «tenkes på mangfold» er fylt av stort sett mennesker som meg, eller der mangfoldsbegrepet ikke betyr noe utover at vi helst bør kunne krysse av på lista for at vi har, ja, tenkt? Og kanskje tildelt? Hva skjer etter at man har «tenkt på mangfold»? Er vi liksom ferdige da? Min frykt er at ansvaret for det reelle arbeidet føres over på de som er i rommene og skaper mangfoldet. Den frykten ble dessverre igjen bekreftet da jeg i forrige uke leste Nationaltheatrets mangfoldsrapport «Å spille hvit».

Rapporten, som er bestilt av Nationaltheatret og utført av Maria Utsi og Mathias Danbolt, kartlegger melaninrike skuespilleres erfaringer ved teateret mellom 2019 og 2024, og den er knusende lesning. Jeg skal ikke gå inn på detaljene i rapporten, ettersom jeg oppriktig mener at alle vi som jobber i det utøvende kunstfeltet bør lese den. Derimot har jeg lyst til å løfte fram to av punktene som legges fram under Hovedfunn i rapporten:

• Rapporten identifiserer en mangel på strukturelle tiltak for å opprettholde og utvikle mangfoldsstrategier over tid. Tidligere handlingsplaner har blitt implementert sporadisk og har ikke vært gjenstand for vedvarende oppfølging.
• Institusjonens arbeidspraksis gir begrenset rom for å prosessere og aktivere minoritetserfaringer. Dette gjelder både kunstnerisk og organisatorisk.

Her pekes det på vesentlige tendenser som jeg er overbevist om at man vil finne igjen i omtrent alle institusjonelle sammenhenger i kulturlivet. Jeg tror til og med det samme nok kan sies om NSFs eget arbeid på området. I vår handlingsplan for 2022-2026, står det svart på hvitt under punkt 2, at

2. FREMME MANGFOLD I SCENEKUNST- OG AUDIOVISUELL PRODUKSJON Arbeidstakerne i film- og scenekunstbransjene gjenspeiler ikke mangfoldet i Norges befolkning. Det fremstår som systematisk vanskeligere for skuespillere med annen bakgrunn eller annet utseende enn majoritetsbefolkningen å bli engasjert som skuespillere. Dette fører til en negativ spiral fordi konsekvensen blir at det også blir systematisk vanskeligere å få tilgang til de ordningene som er etablert for å hjelpe skuespillere.

Tiltak:

• NSF skal arbeide for moderat kvotering av minoriteter i tildeling av filmstøtte og støtte til fri scenekunst.
• NSF skal arbeide for moderat kvotering av kjønn i tildeling av offentlig støtte til film- og scenekunstproduksjon.
• NSF skal arbeide for at de som sitter i posisjon til å fordele offentlig økonomisk støtte til produksjon av film og scenekunst, representerer et gjennomsnitt av befolkningen med tanke på mangfold.
• NSF skal bidra til en holdningsendring i bransjene for at alle skal føle seg velkommen som skuespiller uavhengig av sosial bakgrunn, etnisk bakgrunn, funksjonsnivå, seksuell identitet eller alder.

Jeg er stolt av å få arbeide for disse punktene (jeg takka jo ja til fokusområdet, selv om jeg var svett). Jeg er veldig glad for at det står så høyt på handlingsplanen vår. Allikevel sitter jeg igjen med samme, litt svette, følelse som jeg hadde der i møterommet med daglig leder i 2024, og spørsmålene: hva skjer etterpå, når man har fått den moderate kvoteringa – hvem står med ansvaret da? Hvordan «bidrar vi til holdningsendring» helt på ordentlig? Og, hva ER mangfold – helt reelt? Når har vi det?

Jeg har ingen fantastiske svar på disse spørsmålene, men jeg gleder meg  til (og svetter over, disse tingene kan eksistere samtidig, har jeg skjønt) å begynne å jobbe med dem. Det jeg derimot har, er en sterk overbevisning om at vi ikke kommer til å finne de ordentlige gode svarene på disse spørsmålene om vi ikke samtidig gir plass til en god, trygg og mangefasettert samtale om dem. Er det noe den siste tidens debatt rundt f.eks. det skeive blikket og Arven på Nationaltheatret har vist, så er det at diskursen i det offentlige rommet når det handler om minoriteter nesten uten unntak blir polarisert, tabloid og unyansert – uansett hvor lite det var avsenderens intensjon. Resultatet er at den som har ytra seg, blir enda mer utsatt, og vi – kollektivet – ikke blir så kloke som vi fikk servert muligheten til å bli.

Dette har vi her i NSF lyst til å bidra til å kontre. I forbindelse med at vårt medlemsblad Stikkordet har blitt digitalt, ønsker vi å åpne en artikkelserie der ulike stemmer tematiserer, diskuterer og tar opp det de selv brenner for under den enorme mangfoldsparaplyen slik den relaterer til vårt felt og arbeidsområde. Vi kommer derfor framover til å publisere tekster fra melaninrike utøvere, tekster om arbeiderklasse og fattigdom i møte med scenekunsten, tekster om det skeive blikket og den skeive utøveren og mye mer. For det er nettopp det: mangfold er mye mer, ja, mangfoldig enn hva det blir når det kokes ned til en sjekkliste i et offentlig direktiv. Mangfold er tusentalls ulike opplevelser og levde erfaringer, som sammen forteller en større historie. Vi kommer ingen vei med et mangfoldsarbeid, uansett hvor gode intensjoner det har, før vår kollektive forståelse og vårt kollektive språk om minoritetsopplevelser er mye, mye bredere enn de er i dag. Vi kommer heller ingen vei før alles ytringsrom er like trygt, og det er det vi håper å – kanskje i det lille – kunne bidra til gjennom å forsøke å skape denne plattformen.

Vi har allerede gode skribenter på blokka, fra hele vårt kunstfelt, som jeg gleder meg til å lese og dele med dere, men vi ønsker oss også gjerne å høre fra DEG. Vil du skrive om denne tematikken for Stikkordet? I så fall: velkommen! Henvend deg enten til meg, julie@skuespillerforbund.no, eller til vår kommunikasjonsansvarlig/politisk rådgiver Jannicke Remsøy, jannicke@skuespillerforbund.no. Alle tekster vi publiserer, vil bli honorert. Vi er da tross alt et fagforbund.

Med dette tørker jeg svetten av overleppa, bretter opp ermene og gleder meg til å, sammen med alle andre sentralt i NSF, ta fatt på dette kompliserte og livsviktige arbeidet. For, en homogen kunstform er på sikt en død kunstform. For å parafrasere: kunsten kan ikke være fri, før alle som utøver den er frie. Jeg gleder meg til å høre fra dere.